Nye prinsipputtalelser om sakskostnader fra Høyesterett
28.02.2023
Utgangspunktet er at den som vinner en sak i retten, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Dette gjelder imidlertid ikke uten unntak. Tvisten mellom Schibsted og Konkurransetilsynet, som i midten av februar ble endelig avgjort, er et eksempel på dette.
Saken mellom Schibsted og Konkurransetilsynet
Schibsted kjøpte i 2019 aksjemajoriteten i Nettbil AS. Nettbil er en digital markedsplass for bruktbiler som selges fra privatpersoner til bilforhandlere gjennom en form for nettbasert auksjon. Problemet – og utgangspunktet for den konkurranserettslige tvisten – var at Schibsted er majoritetsaksjonær i Finn AS, som driver Finn.no. Høyesterett skulle derfor ta stilling til hvorvidt oppkjøpet av aksjene i Nettbil AS var i strid med konkurransereglene. Høyesterett fant – etter en konkret vurdering – at så ikke var tilfelle. Schibsted vant derfor saken fullt ut og hadde i utgangspunktet krav på å få erstattet sine sakskostnader fullt ut fra Konkurransetilsynet.
Nedsettelse av salæret
Høyesterett kom imidlertid enstemmig til at Schibsteds sakskostnader skulle reduseres med kr. 1.000.000. Innledningsvis ble det vist til en tidligere avgjørelse fra Høyesterett fra 2020, hvor det ble uttalt at domstolene har et ansvar for å styre kostnadsnivået i sivile saker. Bakgrunnen for dette er at kostnadene ved å føre en sak for domstolene de siste årene har økt såpass vesentlig, at store deler av det rettssøkende publikum ikke lengre har råd til å ta en sak til retten. Med dette som utgangspunkt uttalte Høyesterett deretter:
«Utvalget nevner blant annet at de totale kostnadene må måles mot en proporsjonalitetsbegrensning, at vurderingen av advokatsalæret må omfatte både advokatens timepris og antallet medgåtte timer, og at merkostnaden ved særlig kostbar bistand som den klare hovedregel ikke kan kreves erstattet av motparten».
I dette ligger at dersom en part har valgt særlig kostbar bistand, skal utgiftene som et utgangspunkt ikke kunne kreves erstattet av motparten. Hvorvidt kostnadene er høyere enn det som kan forventes, må derfor «bero på en skjønnsmessig vurdering av omstendighetene i den aktuelle saken, samt hva det må antas at en alminnelig dyktig advokat ville ha krevd av salær i en slik sak».
Ved den konkrete vurderingen av sakskostnadene i den konkrete saken, uttalte Høyesterett:
«Etter mitt syn vil det […] bryte med en proporsjonalitetsbegrensning å tilkjenne sakskostnader ved bare å multiplisere antall utførte timer med en høy timepris. Med det til dels voldsomme timetallet som et slikt sakskompleks genererer gjennom et stort advokatteam, sier det seg selv at ikke alle timer er like effektive eller spesialiserte og at ikke enhver del av det arbeidet som er blitt utført har vært nødvendig. Arbeid utført i perioden fra oppstart av ankeforhandlingen og frem til sakens avslutning illustrerer dette. Ankeforhandlingen strakk seg over fire rettsdager. Det kreves imidlertid dekning for mer enn 177 timers arbeid. Det var intet ved ankeforhandlingens gjennomføring som nødvendiggjorde et slikt arbeidsomfang».
Det aktuelle advokatteamet hadde altså fakturert for 44 timers arbeid per døgn ankeforhandlingene fant sted. Tatt i betraktning at lå timeprisen mellom kr. 3.000 og kr. 5.700, kunne Høyesterett ikke se at et arbeidsomfang av en slik karakter var nødvendig, og nedsatte salæret med kr. 1.000.000.
Domstolene har, som nevnt innledningsvis, et ansvar for å styre kostnadsnivået i sivile saker. Denne avgjørelsen bidrar til å sette søkelys på advokaters timebruk og timesats, og er et eksempel på at ikke ethvert arbeid kan danne grunnlag for sakskostnadsansvar.
For spørsmål eller ønske om bistand, ta gjerne kontakt med:
Ole Kristian Sandvik