Nyhetsbrev – nye dommer fra Høyesterett om rekkefølgekrav og styreansvar

21.05.2021

I dette nyhetsbrevet har jeg tatt for meg to nye dommer innenfor ulike rettsområder. Den første dommen knytter seg til plan- og bygningsrett, og hvor spørsmålet er hvor langt man kan “strekke strikken” for rekkefølgekrav. Den neste dommen knytter seg til erstatningskrav rettet mot styremedlemmer i en virksomhet som gikk konkurs.

Ny dom fra Høyesterett om rekkevidden av rekkefølgekrav

Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av et rekkefølgekrav i reguleringsplan, stilt av Oslo kommune i forbindelse med utbygging på Mortensrud i Oslo.

Kort om saken

Bystyret i Oslo hadde vedtatt reguleringsbestemmelser med totalt fire rekkefølgekrav. Et av disse var knyttet til en turvei – en del av et tursti-nettverk – i Oslo.

For å komme til turveien fra boligområdet måtte man gå omtrent 360 meter – blant annet over en bro og en vei. Rekkefølgekravet var formulert slik at turveien måtte være oppgradert og opparbeidet langs en viss strekning for at midlertidig brukstillatelse ble gitt.

Utbygger, Selvaag Bolig, klaget til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Vedtaket fra kommunen ble stadfestet av fylkesmannen. Etter dette tok utbygger ut stevning for tingretten, hvor utbygger vant fram, før lagmannsretten igjen fant kommunens vedtak gyldig.

I Høyesterett vant utbygger med knappest mulig margin – 3 dommere fant vedtaket ugyldig mens 2 dommere mente det motsatte.

Hva la flertallet i Høyesterett i korte trekk vekt på?

Flertallet la vekt på at ordlyden i plan- og bygningslovens regel om rekkefølgekrav (§ 12-7 nr. 10) innebærer at rekkefølgetiltak må «stå i en slik sammenheng med utbygging at det ikke kan vente til bebyggelsen er tatt i bruk».

Med dette må ikke forstås for strengt. Høyesterett pekte på at friområder, som typisk kan være aktuelt for nye boligområder, strengt tatt ikke er nødvendige – i alle fall på kort sikt. På lengre sikt kan friområder derimot være avgjørende for et godt bomiljø – herunder muligheter for utfoldelse i friluft. Høyesterett pekte på at hensynet til bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner er et overordnet formål med plan og bygningsloven, og at plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 10 ikke kan forstås så strengt at den hindrer rekkefølgekrav som bidrar til å fremme slike tiltak.

Det sentrale er – med Høyesteretts flertalls ord – «at det bare kan stilles krav om rekkefølgetiltak for å dekke reelle behov som utløses eller forsterkes av utbyggingen». I denne vurderingen er det åpning for å se hen til sammenhengen med bebyggelsen i området for øvrig. Det avgjørende er hvilke tiltak som «samlet sett anses nødvendige før også den nye bebyggelsen kan tas i bruk».

Flertallet la videre vekt på sammenhengen mellom reglene om rekkefølgekrav og utbyggingsavtaler. Høyesteretts flertall viste til at tiltak som avtales i en utbyggingsavtale må stå «‘i saklig sammenheng med, og være en nødvendig følge av’ gjennomføringen av arealplan», jf. forarbeidene til loven (NOU 2003: 24). Poenget til Høyesteretts flertall er at disse betraktningen også gir føring for bestemmelsen om rekkefølgekrav.

Hva så med den aktuelle saken?

Jo, Fylkesmannen hadde sluttet seg til kommunens begrunnelse for vedtaket, som blant annet var formulert slik: «Formålet eller hensikten bak reguleringsvedtak er at vedtaket skal bidra til realisering av kommunens målsetninger hva gjelder byutviklingen.»

En slik vid begrunnelse var ikke i tråd med de rettslige utgangspunktene flertallet kom frem til, og som er sammenfattet ovenfor. Sagt med Høyesteretts flertalls ord: «Det er ikke adgang til å gi rekkefølgebestemmelser for å ivareta mer generelle behov og målsettinger, slik kommunens synes å legge til grunn».

Ny dom om styreansvar

Sitter du som styremedlem i et selskap bør du være oppmerksom på du som styremedlem kan holdes erstatningsansvarlig overfor en selskapskreditor for skade som er påført forsettlig eller uaktsomt av styremedlemmene. Et slikt ansvar kan for eksempel oppstå fordi styremedlemmene uforsvarlig har lagt til grunn at et selskap er solvent, når det ikke er det, og det senere går konkurs.

Et spørsmål som da kan oppstå er om det er såkalt årsakssammenheng mellom handlingen til styremedlemmene og kreditors eventuelle økonomiske tap. Høyesterett har i en fersk dom sagt noe om nettopp dette.

Om sakens bakgrunn

Saken gjaldt et firma, Landskapsentreprenørene AS, som hadde vært engasjert av en annen virksomhet som underentreprenør i et byggeprosjekt. Etter en stund sluttet virksomheten å betale Landskapsentreprenøren og i 2017 gikk virksomheten konkurs. På dette tidspunktet hadde Landskapsentreprenøren til gode omtrent 1,7 millioner kroner.

Ved konkursen ble det ikke utbetalt dividende til firmaet.

Landskapsentreprenøren gikk til erstatningssak mot styremedlemmene til det konkursrammede selskap. Bakgrunnen for søksmålet var at Landskapsentreprenøren mente de hadde fått mangelfull informasjon om virksomhetens sviktende økonomi.

I tingretten ble styremedlemmene frifunnet, mens de i lagmannsretten ble dømt til i fellesskap å betale omtrent 1,3 millioner kroner til Landskapsentreprenørene.

Høyesterett kom – som tingretten – til at styremedlemmene skulle frifinnes.

Om de rettslige utgangspunktene

Lagmannsretten hadde endelig avgjort at styremedlemmene hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å fortelle kreditorene om selskapets økonomiske stilling. Dette var altså ikke et tema for Høyesterett, som kunne legge dette til grunn.

Høyesterett startet med utgangspunktene for den rettslige vurderingen: Landskapsentreprenørene skulle stilles i samme i posisjon som om styremedlemmene ikke hadde vært uaktsomme – dvs. som om Landskapsentreprenøren hadde fått tilstrekkelig informasjon om den sviktende økonomien.

Dette betyr at det i slike saker må gjøres en sammenligning mellom

1) et hypotetisk hendelsesforløp hvor man ser på hva som sannsynligvis ville skjedd om informasjon om virksomhetens økonomiske stilling var gitt, og

2) det faktiske hendelsesforløpet.

I vurderingen av det hypotetiske hendelsesforløpet er det styremedlemmene – altså skadevolderen – som har bevisbyrden. Med dette menes at ved fastleggingen av det hypotetiske hendelsesforløpet vil en eventuell tvil om dette, gå ut over styremedlemmene.

Høyesteretts konkrete vurdering av saken

I saken startet Høyesterett med å slå fast at dersom Landskapsentreprenørene hadde fått tilstrekkelig informasjon om økonomien til virksomheten, ville de sannsynligvis stanset arbeidet i påvente av betalingsgaranti eller forskudd. Høyesterett la videre til grunn at Landskapsentreprenørene ikke ville ha fortsatt arbeidene ettersom virksomheten økonomiske stilling da var dårlig. Dette betød at kravene som knyttet seg til arbeid etter uaktsomhetstidspunktet kunne kreves erstattet. (Uaktsomhetspunktet er altså, noe enkelt sagt, det tidspunkt tilstrekkelig informasjon ikke ble gitt og som ble fastsatt til 1. januar 2016.)

Men Høyesterett stoppet ikke med dette. Den konkursrammede virksomheten hadde rent faktisk betalt gammel gjeld til Landskapsentreprenøren noe før konkursen. For å foreta en skikkelig vurdering av det hypotetiske hendelsesforløp (nr. 1) ovenfor, måtte man også se hen til også dette. Poenget til Høyesterett var nemlig, noe enkelt forklart, at styret i det hypotetiske hendelsesforløpet neppe ville prioritert å betale eldre gjeld før konkursen slik de gjorde. Det ble blant annet vist til at det ville vært rettsstridig av styret å prioritere én kreditor overfor andre kreditorer. Det kan til og med være straffbart.

Oppsummert fant Høyesterett at erstatningskravet bestod av de ubetalte kravene, men likevel slik at det måtte gjøres fradrag for de betalte kravene som var opparbeidet før uaktsomhetstidspunktet i starten av 2016. Bakgrunnen for dette er et synspunkt om at Landskapsentreprenøren ikke hadde krav på å få erstattet mer enn det økonomiske tapet uaktsomheten medførte.

Sagt på en annen måte: Landskapsentreprenøren hadde krav på erstatning for økningen av gjelden fra uaktsomhetstidspunktet og frem til konkursen. Fordi Landskapsentreprenøren hadde betalt ned gammel gjeld i denne perioden, slik at gjelden hadde blitt redusert i denne perioden, ble styremedlemmene frifunnet.

For spørsmål eller ønske om bistand, ta gjerne kontakt med:

Telefon: 994 89 330

E-post: tsa@angelladvokatfirma.no

Del denne artikkelen, velg din plattform!